17-04-1938  -

Tilfeldigheter  eller Skjebnen ? ?

 

Torsten  -  forhistorie og liv

 

 

 

 

 

Indeks

 

I       Besteforeldre og foreldre

II     Torsten – krigen  -  Oslo 1944

III   Barndom  -  Ordrup skole  -  speider

IV    Ungdom  -  Gl Hellerup  -  skogseventyr  -  Afrika

V      Alvekilen  -  Ia  -  Bryllup  - Thygesonsvei

VI    Christian  -  Erik  -  Sharjah

VII  Retur Norge  -  ABN  -  FibrePac  -  Grønt Punkt

VIII         Pensjonist i Cazouls  -  Ia dør  - 

IX    Alene i Cazouls

 

 

Hei – Thorstein kalte min far meg, men Torsten ble mitt offisielle navn. Liten var jeg da jeg ble født og siden har jeg vært en liten spirrevipp 

 

I a

Men først vil jeg fortelle litt om mine forfedre:

FarmorAnne Sophie Langballe fra Aarhus i Danmark (1874 1926) og farfarThorald Halvor Mogensen fra København (1872 – 1937) var begge utøvende kunstnere, farmor malerinde, og farfar både maler og skulptør. Farfar deltok blandt Skagensmalerne og skapte adskillige landskaps malerier fra 1900 til 1906 fra Sicilia, Roma og Norge og skapte en del bronse portretbuster av samtidige kunstnere, katolske patere, italienske landarbeidere.

Farfar og farmor slo seg ned i København og Snekkersten hvor de fikk fire barn- en pike og tre gutter, hvorav min far Otto Langballe Mogensen var den yngste (1910-1972)

Alle guttene led av tuberkulose i sine unge år, og ble sendt til Norge for å få frisk tørr vinterluft i lungene. Der ble de tatt hånd om av en ung norsk kvinne ved navn Solveig Lie.

Far be sendt til sjøs da han var ca 16 på skoleskipet “Georg Stage”, og fortsatte en tid som matros på finske skonnerter som gikk i tømmerfart på England. Far var liten og let og fikk jobben paa toppen av stormasten med å håndtere Top Royal sail

Da han ble trett av sjølivet søkte han seg inn på KøbenhavnsTekniske skole og ble elektroingeniør. Da han nærmet seg de 30, dro han på sin motorsykkel til Norge for å gjense sin “tante Solveig”. Mer om det siden.

Mormor Kathrine, født Hansen i Brevik (1886 – 1973). Hun ble farmasøyt, og giftet seg i 1915 med min morfar Egil Lie-Olsen, født i Landvik på Senja i 1889 (Død 1970 i Paris) Morfar detok i utviklingen og patenteringen av granulert kunstgjødsel ved Cynamid fabrikken i Odda. Det var en svært energikrevede prosess, og de fikk vannkraft elektrisitet fra det nybyggede kraftverk i Tyssedal. Byggeriet  ble stort sett dirigert av Ingeniør Sigurd Brinch, (Ia’s farfar !!) så de kjente godt til hverandre. Men uten anelse om at deres dattersønn og sønnedatter engang etter ca 50 år skulle føre genene fra de to familier videre !!

Tilfeldighet eller skjebne ???

 

 

 

I  b

Mor Aase, født Lie i Odda (1916 -2016). Hun tilbrakte de første to år i Odda, før familien flyttet til Oslo – Alfaset. Der ble de inntil morfar Egil fikk jobb i forbindelse med Folkeforbundet i Geneve i 1928. Så mormor og deres to jenter tok toget fa Oslo til Geneve, hvor jentene (9 og 12 år) kom på skole, og ble der i 4 år. Så hadde mormor fått nok av Schweiz, og returnerte til Oslo med jentene, som nå var flytende i fransk. De hadde en rekke onkler og tanter fra Brevik omkring seg. Morfar ble igjen i Geneve, og flyttet senere til Paris. Men hans søster Solveig var yndlingstanten til mor og senere til min bror Olav og meg.

Vår far Otto Mogensen fikk på en av sine motorsykkelturer i 1935-36 kontakt med den berømte tante Solveig, som syntes at den kjekke Otto, som hun jo kjente fra barnsben kunne passe godt sammen med hennes niese Aase. Og det passet! Så mor reiste til København 1936 da hun var 20  og ble som “Pige af Gentofte” gift med “Dreng af Gentofte” 15/5-1937

Tilfeldighet eller skjebne ???

 

II

Resultatet av ekteskapet Aase – Otto fra mai 1937 ble at Torsten kom til verden 17 april 1938, og 4 år senere Olav,  14 april 1942 midt under krigen.

Så jeg husker ikke krigens begyndelse, men tydelig Olavs ankomst, da jeg ble satt i pleie hos far’s moster Karen på “Gamle Have”, en stor eiendom paa Ordrupvei ca 1 km fra hvor vi bodde. Der var det en kjempestor hage, med (i mine 4-årige øyne) noen kjempestore sauer. Dengang medførte barnefødsler en god ukes opphold på sykehuset, så jeg ble godt kjent med Moster Karens sauer, før Olav og Mor kom hjem til Jægersborg Allé 96 og til en stolt storebror.

Far hadde jobbet som elektroingeniør hos Siemens siden før krigen, og fortsatte der, men var reserveofficer i det danske forsvar. Han var også aktiv i motstandsbevegelsen. Vi hadde blomster i vindueskarmen, og hvis vi hadde hatt besøk av fremmede ble blomstene omrokert, slik at far ikke skulle falle i bakhold.

Jeg kom i skole høsten 1944, og mors søster Astri skulle gifte seg i September, så søstrene parlementerte med Gestapo i København og Oslo, slik at vi fik lov til å reise til Oslo til bryllup. Så Mor, Olav 2-1/2 år, og jeg 6-1/2 år tøffet med tog fra København via Helsingør-Helsingborg og videre med nattoget til Oslo. Det var et endeløst antall pass- og visumkontroller av svenske, tyske og norske politi og militærpolitifolk om natten.

Bylluppet mellom Astri og Valentin Fürst sto i Uranienborg kirke og jeg var brudesvend i matrosdrakt med en veeeldig søt 6-årig brudepike av Valentin’s familie.

Ellers var det nattlige flyalarmer, og alle måtte løpe ned i kjelleren inntil « faren over » signalet lød. Det var åpenbart dramatisk, så mor bestemte at vi skulle avkorte opholdet i Oslo. Jeg ble overnervøs sa hun. Så vi dro med toget tilbake til Helsingborg før planlagt. Vel ankommet H’borg viste det seg at Danmark var lukket på grunn av generalstreik. Så vi overnattet på hotel i Helsingborg, og fikk anledning til å se butikker med lys vinduene, bananer, appelsiner og andre ting vi ikke hadde i Danmark. Og uten flyalarmer. Da vi endelig kom hjem var far på sykehuset etter en brokk operasjon men ellers i god form.

Og da jeg skulle på skolen, viste det seg at den var rekvirert for de polske og prøysiske flyktninger som ble jaget av russerne på veien mot Berlin. Så vi ble lokalisert i Menighetshuset i Ordrup i godt et år. Så dermed gikk den siste krigsvinteren.

 

 

III

Og det ble vår, og en skjønne aften 4. mai var Olav og jeg sendt tidlig i seng, mens mor og far var nede i 1ste etasje hos familien Banck-Petersen, som eide huset, for å høre paa ”News from London”. Og kl 20.30 kom de farende opp og fortalte at de tyske styrker i Holland, NV-Tyskland og Danmark hadde kapitulert – det var den 4de mai 1945 ! Så da ble alle blendingsgardinene revet ned, og brakt ut i hagen og brent ! Og det ble tent stearinlys i vinduskarmer i hele huset, over hele byen, og hele landet – en skikk som fortsetter mange steder i Danmark til og med idag.

I 1946, da jeg ble 8 år, syntes mor og far at jeg skulle begynne i speiderbevegelsen, som ulvunge, i 2. Klampenborg Flok (og senere Trop). Det var fire flotte år, med vennlig disiplin, innlæring av praktiske aktiviteter,og forberedelse til å være Speider ! Jeg var sammen med min klassekammerat Jørgen Sederberg Olsen, som jeg fortsatt har nær kontakt med.

En påskeferie ca 1950, skulle foreldrene til fjelds med tante Astri (mors søster) og hennes mann Valentin Fürst, uten barn ! Men gode gamle tante Solveig, som hadde spleiset mor og far, kjente et ektepar paa Sønsterud på Finnskogen. Han var skogbestyrer og hun tok imot barn i ferier, så Olav og jeg dampet med toget til Flisa og losjerte hos familien Thorkildsen med to søte døtre på vår alder, så det var en svært så vellykket vinterferie !

Da vi fyllte 12 år på våren 1950 ble Jørgen og jeg opptatt i Speidertroppen i hver vår patrulje. Og første sommerlejr gikk til Norge, til en liten øy, Bustein, som lå ute i Oslofjorden, en times rotur fra Tjøme. Så der teltet vi en god uke med alle former for klatreturer og padlekonkurranser med farkoster laget av telt-underlaget og grankvister som innenbords avstivning. Praktfuld sommer, hvor jeg først lærte å svømme minst 50 m uten å kave ! Jeg ble igjen på Fürstøya med familien og mine norske kusiner, mens resten av troppen returnerte til København med M/S “Kronprins Olav”.

På Ordrup Skole gikk det som normalt, syklet til og fra, fritiden var speidermøter, og såpekassebiler med Jørgen. Vi ble ganske avanserte, og tok til og med en tur til Helsingør, hvor Jørgens far hadde en tjenestebolig. Vi nådde ikke helt til Helsingør før Jørgens mor plukket oss opp med sin bil. Det hadde nok ikke gått idag!

Sommeren 1952 arrangerte herr Rønn-Christensen, vår klasselærer, en tur med klassen (2.mellem) med tog til Padborg, og buss (med chauffør Schulz (Grûss Gott mit hellem Klang) videre via Hamborg, Rüdesheim, Helle, München, Salzburg, over Alpene til Venedig. Det var en fantastisk tur – overnattet på ungdomsherberger, besøkte Münchener Hofbräuhaus, Piazza San Marco, og en hel masse andre spennende steder. Det var kun 7 år etter krigen, så vi så mye av det som var totalt rasert. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss som netopp var ferdig med første års tyskundervisning. Så det var min første “riktige” utenlandstur. Norge var jo min mors land. Vi fortsatte i tre år til på Ordrup Skole, Grønnevænge til vi var ferdige med Realklassen, og skulle velge gymnasium. Jørgen og jeg holdt sammen til vi valgte hvert vårt gymnasium. (og siden også, vi snakker fortsatt sammen en gang i måneden per telefon) Jørgen ville bli lege, som sin mor, og jeg valgte språklinjen på et annet gymnas, Gl. Hellerup Gymnasium. Jeg visste ikke hva jeg ville studere senere, men jeg likte språk. Jeg hadde tross alt hatt engelsk i 4 år, tysk i 3 år, Latin i 1 år og Fransk i 1 år, så det var bedre enn matematikk, syntes jeg.

 

IV

Så etter ennu en sommerferie i Norge, denne gang i bjørneland – Vassfaret - med noen speidervenner og familien var det Gammel Hellerup Gymnasium som ventet meg og jeg fikk 15 klassekammerater – alle gutter, for det var siden stiftelsen tilbake i 1894 en gutteskole, som senere ble vuggen til Spejderbevegelsen  i Danmark. Skolens motto var “Memento Vivere” – Husk at leve ! Det var språklinjen, så vi hadde dansk, engelsk, tysk, fransk og latin i tre år til. Det tok på kreftene, så vi var kun 8 som fikk den ettertraktede studenterlue i juni 1957.

Saa var spørsmålet: Hvad nu ? Mine klassekammerater valgte jura, journalist, lærer, filosofi og medisin. Og jeg valgte friluftslivet som skogbruks student på heltid. Jeg hadde jo, via en veninne av gode gamle tante Sol, vært på vinterferie hos en norsk forstkandidat – skogbestyrer, og han hjalp meg inn på Yrkesskolen for ung-arbeidere.

Tilfeldighet eller skjebne ???

Det ble på den tid utdannet 20 forstkandidater i Danmark hvert år, men kun 2 fikk jobber i danske skoger. Det var begrunnelsen til at jeg dro til Norge!

Men først hadde vår oldtidskunnskaps lærer forberedt en 6-ukers tur til oldtidens vugge – Grekenland og Roma. Så vi var 12 fra våre to studenterklasser – språk og matte – og to lærere som dampet av med toget gjennom Tyskland, Østerrike, Jugoslavia til Thessaloniki. En laaaang togtur i sittevogn og bagasjenett som rullende hybel.

Vi tilbrakte en uke i Athen og pløyde museer, templer, amfitheatre, omgivelsene (dvs øyene omkring) før vi dampet av med gode gamle “Ekatherini” på 4. Klasse med soldater, bønder og høns, sauer og geiter. Det var en 36-timers tur, heldigvis i godt vær. Vi havnet i Heraklion hvor vi bodde på hotel Florida ved havnen. Senere dro vi naturligvis til Knossos, ikke langt fra Heraklion. Nu må man huske på at dette var i 50-årene, så det var ikke mange turister utover oss. En del amerikanere på 3-days classical tour, som ikke hadde tid til å stoppe noe sted. Men vi utforsket kjellere og kloakker og fant en del potteskår. De fleste måtte vi levere fra oss ved utgangen til museets samlinger.!

Anstrengelsene på Knossos ga oss en sunn og naturlig tørst, som ble slukket på en liten bodega, med lammekjøtt og bønner som fast føde. En ville feire opptak paa en skole, en hadde hatt fødselsdag, en hadde fødselsdag følgende uke, så det ble til mange glass gresk hvitvin. Så vi fikk oss en siesta i skyggen av oliventrærne. Vi hadde Danmarks-mesteren i spydkast med oss, og han trente til diskos mesterskapet. Han fant en veldig fin rund flat stein som han slynget ut i verdensrommet. Men der sto jeg i veien, og gikk ned for telling med blodet sildrende fra pannen nedover skjorta. Det ble vasket av og vi dro med bussen tilbake til Heraklion, hvor jeg fikk legebehandling, rensing og klype i pannen for å sikre såret. Så jeg ble hjemme på hotellet dagen etter mens de andre dro på  oppdagelse i Faistos på sydsiden av Kreta. Tilbake på fastlandet besøkte vi Olympos, Pellopones, hadde konkurranse på det originale stadion i Olympia., før vi dro med fergen fra Patras til Brindisi, videre med tog og buss til Sicilia, og videre til Segesta. Nabobyen til Mafiahovedstaden. Der bodde en av old-lærer Rich’s venner fra krigens dager. De møttes i Neuengamme, fangeleiren for motstandskjempere fra det meste av Europa. De kamperte sammen med flere tusen andre fanger, men bevarte vennskapet, og han hadde tilbudt oss å overnatte i hans sauefjoes ! Det var så å si nærmeste nabo til det berømte Amfiteatret i Segesta. Etter Sicilia dro vi videre til Napoli, hvor jeg smakte min første Pizza (napolitana !) Før vi dro videre beså vi Heraklion. Og så videre til Roma – la Citta  eternelle ! Der sluttet turen som organisert felles-sak, og man var overlatt til seg selv for å komme hjem til Danmark. Noen ble over, noen tok tog, og jeg hiket fra Roma til København paa 5 dager !

Vel hjemme var det bare at pakke rygsekken og kofferten igjen, og hoppe ut i en temmelig spennende men ukjent fremtid, først som tømmerhugger-elev i de norske skoger !

Grunnkurs for ungdommer i skogsarbeid – 9 uker med litt teori og mye arbeidsteknikk. Det er langt frem til en forstkandidat-tittel ! ! ! Men duverden så interessant det var for en nybakt københavner student å kampere sammen med 23 andre unge, for det meste bondeskogeier sønner, som også skulle lære skikkelig arbeidsteknikk, for ikke å ødelegge rygg, armer og ben. De fleste hadde allerede fått inn uvaner som ble plukket ut. Jeg hadde ingen vaner i det hele tatt, og ble veeeeldig trett. Jeg la på meg 5 kg på de 9 uker, og det var ikke fett ! Da skolen var slutt fikk jeg en kort-tids ansettelse som skogarbeider hos en skogeier ved navn Gundersen. Der ble jeg satt til tømmerhogst sammen med 4 erfarne voksne tømmerhoggere. De hogget hver seg ca 5 – 6 cbm per dag. Jeg var jublende glad de dager jeg kom opp paa 1 cbm ! Vi bodde på en koie langt inne på Finnskogen, og siden det var vinter var det ofte bitende kalt. Jeg hadde heldigvis en god varm sovepose, så jeg merket ikke når soveposen av og til frøs fast på tømmerveggen. Hver av oss stelte sin egen mat, havregrøt om morgenen, humpler med fett eller smør og flesk til lunsj og definitivt stekt flesk og poteter om kvelden. Det skulle gafles inn ca 5.000 Kcal per dag, skulle akkorden holdes. Det var 6-8 km gjennom skogen på ski til nærmeste handelsmann, så lørdagene ble avsatt til handletur. Til jul hadde jeg tjent nok til å reise til København på familiebesøk til foreldrene.

Da kontrakten med Gundersen gikk mot slutten, søkte jeg om å komme inn på Statens Praktiske Skogskole på Osen, lenger oppe i Østerdalen. Og der gikk jeg fra februar til oktober 1958. De var vi også 24 gutter, i 6 stk  4-manns koier. Alle måltider ble inntatt felles i hovedbygningen, hvor det også var dusj og toiletter, og naturligvis kjøkken, betjent av kvinner fra Osen. Det var en fin blanding av teori og praksis her også, med mere vekt på teori. Men vi plantet, hugget ryddet, var skog-brannkorps, og det var en fin gjeng. Jeg var tilbake på skolen sammen med Ia til 50-års jubileet i 1993, og hilste på gamle venner. Det var fastlandsklima, med opp til 25 -28 gr om sommeren og ned til -37 gr om vinteren. Da klang øksa sin klagesang ! Osensjøen som var vår vannkilde bunnfrøs en periode, på vinteren 1958, slik at vi måtte smelte sne for mat og drikke. Personlig renhold ble redusert til en busstur til Rena Kartongfabrikk ukentlig for å dusje.Dernede hadde de jo hele Glomma å ta av !

Etter SPS søkte jeg, og ble opptatt på Akershus Skogskole på Hvam, nær Gardermoen, og jeg gikk der fra januar 1959 til april 1960. Denne skole er for så vidt en videreføring av SPS, men med adskillig mere teori, og ikke minst en avgangseksamen, som teller ved søknad til Landbrukshøyskolen på Aas. Så det var 1-1/2 år som brakte meg mye nyttig erfaring og lærdom.

Jeg ble kalt inn til å avtjene min verneplikt i Danmark, men hadde utenrikspermisjon, og ba om å få avtjene verneplikten i Norge. Etter en del papirarbeid i begge ender gikk det i orden, og jeg ble, som dansk statsborger innkalt til tjeneste ved infanteriet’s rekruttskole på Heistadmoen i juli 1960. Etter 4 mdrs rekruttskole ble jeg overført til Trandum for et års dekningstjeneste, inntil dimisjon i november 1961.

På toget fra Oslo til Heistadmoen kom jeg i kupé med 7 andre gutter, mest fra rundt omkring på landet, men også med Knut Knudsen fra Oslo, Og Andreas Scott Hansen, også fra Oslo, men oppvokst og universitetsutdannet i USA, ved Georgetown, så han hadde en distinkt slang på norsk’en. Og tilfellet ville at vi kom på samme rom på  Heistadmoen. Vårt vennskap holdt til Knut døde av hjertefeil ca 1990. Og jeg har fortsatt god forbindelse med Andreas, som returnerte til USA etter et par år i rederivirksomhet for norske redere. Han giftet seg mens vi var på Trandum, med Beatrice, en fransk pike han hadde truffet på universitetet i USA. Brylluppet sto i Val d’Isere i østfrankrike, og jeg var invitert som ‘best man’ som både kunne snakke med den franske og den norske del av familiene. Jeg booket meg inn på militærflyet fra Gardermoen til Châteauroux, som dengang var en militær- og fraktflyplass i midtfrankrike, og visste ikke hvordan jeg skulle komme fra flyplassen til Val d’Isere. Men jeg skulle møte større problemer: en rekke høytstående NATO officerer skulle reise med samme fly, så de kunne ikke akseptere en vanlig korporal ombord. Så jeg måtte telegrafere  og si at jeg ikke kunne komme til bryllupet!

Ellers forløp militærtjenesten som normalt for en infanterist i FN-bataljonen på Trandum. Vi var påtenkt som vernepliktige til FN troppene Gaza, 6 mdr’s tjeneste dernede. Men Stortinget ville det anderledes. De mente at det var for farlig for de unge vernepliktige å tjenestegjøre med skarp ammunisjon, så de som dro da vi ankom Trandum var siste kompani vernepliktige. De ble erstattet av vervede soldater!

Så vi måtte stri med norsk vinter, militærski, pulk, utmarsjer til fjells med knappetelt, så det var bra jeg hadde en fortid i skogen, den sølle københavnergutt jeg var!

Etter avsluttet militærtjeneste fikk jeg ansettelse som skogassistent hos godseier og skogbruksprofessor Hans H.H. Heiberg på Amla gård i Sognefjorden i november 1962 til desember 1963. Det var et praktfullt år. Skogen ligger paa nordsiden av Sognefjorden, sydvendt og er svært så frodig og produktiv, sammenlignet med Østerdals-skogene. Jeg arbeidet med stort sett alle skogbruksaktiviteter under ledelse av godseieren og hans skogbestyrer: planting, tynning, hogst, planlegging og rapportering. Det var svært såbratt, så jeg kom i fin form! I januar 1962 ble jeg, etter søknad, innvilget norsk statsborgerskap hos fylkesmannen i Solvorn, innerst i Sognefjorden. Sverget troskap til Norges Konstitusjon!   

Mens jeg var hos Heiberg, ble jeg spurt om jeg ville stille som turistfører i Hellas for SSTS (Scandinavian Student Travel Service) etter anbefaling fra min tidligere oldtids-lærer og reisefører i Hellas sommeren 1957. Heiberg syntes det var en god idé, så jeg dro på en 8 ukers rotasjon (en uke per gruppe) . De ankom per fly, og fikk en rundtur til de viktigste severdigheter, templer, museer etc. Da jeg var i Nauplion med 3dje gruppe fikk jeg sterke magesmerter og en gresk lege konstaterte blindtarms betennelse! Og at den måtte opereres prompte. Jeg nektet og påpekte at jeg hadde ansvaret for 30 studenter. Var det ikke et alternativ?  Hmmm, sa han. Det var et gammelt kjerringråd med isposer på magen i 36 timer. Så skulle jeg kunne fortsette turen. MEN: det kommer igjen om 28 dager, sa han, og da måtte man skjære! Gruppen skulle se på amfiteatret i Epidaurus mens jeg ble liggende med mine isposer. Og dagen etter var jeg i noenlunde form. Så da jeg ankom til Nauplion med gruppe nr 7 fikk jeg vondt i magen igjen. Samme lege, samme diskusjon, samme behandling, og det ordnet seg. Men neste gang sa legen, da måtte jeg under kniven.

Da var jeg tilbake i Sognefjorden, og da smertene meldte seg ringte jeg den lokale legen, som kjørte meg fluksens til fergen til Lærdal sykehus, hvor jeg kom på slaktebenken, og en ung lege skar meg opp på tvers, og da sprakk blindtarmen så jeg maatte renses med lapis i hele bukhulen.

Det var på hengende håret, men det gikk bra, og siden har jeg ingen blindtarm ! Jeg fortsatte hos Heiberg til jul 1962 og reiste til København.

Jeg hadde sett på muligheten og reiste til København for å komme inn på Aas Landbruks Høyskole, for å oppdatere mine (manglende) matte-kunnskaper med mine tidligere venner fra mattelinjen fra Gl Hellerup. Men det fengslet meg ikke, så jeg begynte å titte på jobbannonsene  i Berlinger’en, og fant noe som virkelig fristet meg; Northern Soft and Hardwood (Dalhoff Larsen & Hornemann  - DL&H) søkte en medarbeider som kunne fransk og som hadde skogbruks – tømmer-erfaring (hadde fliser i fingrene) til kontoret i Abidjan på Elfenbenskysten.  

Så jeg lånte fars gamle Underwood skrivemaskin, søkte, ble innkalt til interview, og fikk jobben blant 12 kandidater, så jeg var i den 7ende himmel. Jeg ble ansatt i mars 1963, jobbet litt på hovedkontoret i København og på sagbruket deres i  Roskilde, inntil avreisen til Abidjan i april.

DL&H ordnet med billetter for meg og Direktør Bjørn Jensen,  som hadde opprettet flere av firmaets kystkontorer (Abidjan i  Elfenbenskysten,Takoradi i Ghana, Douala i Cameroun og Libreville i Gabon) men det var jo i gamle dager omkring tiden da de forskjellige land i Afrika kastet kolonimaktene ut (i 60 årene) Elfenbenskysten (Cote d’Ivoire) ble selvstendig republikk i 1960 under President Houphouet Boigny, som tidligere hadde tjent som minister i Charles de Gaulles regjering.

Jeg ankom i 1963 med SAS Caravellen til København og  videre med Air Afrique til Abidjan. Der ledet John Hornemann (sønn til toppsjefen i DL&H) kontoret  hvor Thomsen og jeg var oppkjøpere og en marokansk/fransk sekretær og regnskapsfører. I havnen var det 6 ansatte afrikanere fra Haute Volta (nå Burkina Fasso). Deres oppgaver var å verifisere at de tømmerstokker som Thomsen eller jeg hadde resepsjonert oppe i junglen alle var ankommet. Stokkene var fra 1 ton og opp til ca 10-12 tonn avhengig av treslag. Hver stokk var nummerert og merket med leverandør og klassifisert som enten A, B eller C kvalitet, slik at vi kunne sette sammen partier i overensstemmelse med ordrene fra våre forskjellige kunder rundt om i verden.

Reglen i DL&H var at kolleger var på etternavn og De’s, ikke du’s. Thomsen og jeg delte en villa med bue, pil- og spyd bevepnet nattevakt, betalt av firmaet, og en houseboy, betalt av oss. Han holdt orden i huset, vasket tøy, kjøpte inn og laget mat for oss to 25-årige skandinaver. Vi hadde hver våre leverandører rundt om i bushen, som vi besøkte når de hadde samlet sammen tømmer nok til å rettferdiggjøre en tur opp i junglen. Så det ble mye kjøring ! Jeg fikk utlevert en godt brukt Citroën 2 CV, som jeg brukte godt det første halve året. Det gikk ikke så fort, men jeg trivdes godt med den, og holdt tritt med tømmerbilene på flatmark ! Jeg var eneste nordmann i Abidjan, sponset inn av det svenske konsulat. Det viste seg at familien Braastad fra Oppland drev en stor ananas-plantasje et stykke utenfor Abidjan, men de var sjeldent i byen.

Men i 1964 oppgraderte den norske regjering den diplomatiske forbindelse til ambassade. Med ambassadør, Førstesekretær, og en ung dame som ambassadesekretær ved navn Benny Brinch, med ansvar bl.a. for kommunikasjon og post til de norske frakt skuter som kom innom havna regelmessigt (SWAL, Hoegh-line og Wilhelmsen-lines). I og med jeg var eneste nordmann i byen, og dermed den norske kolonien, ble jeg invitert til mange av ambassadens arrangementer, og ble etteerhvert godt kjent med Benny, som var 3 år yngre enn jeg.

Tilfeldighet eller skjebne ???

Men Benny fant en fransk treoppkjøper ved navn Patrick Bernard, så jeg ble etterhvert en slags tredje hjul på karossen, og konsentrerte meg om jobben; Jeg var i mellomtiden blitt oppgradert fra 2CV til Peugeot 403, som jeg kjørte ca 50,000 km per år, på inspeksjon og innkjøp av tømmerpartiene som var klare hos de forskjellige produsenter, franske, libanesiske og dqnske (Palle Ravn)

Thomsen og jeg ble etterhvert kjent med våre konkurrenter av forkjellige nasjonaliteter, franske, hollandske, engelske, tyske og danske, som alle var i 25-35 års alderen, og de var alle på fornavn (du’s). Så en belivet aften på stamkafeen i havna, etter et års tid spurte en av de andre: Hvorfor er dere to på etternavn mellom dere, og alle vi andre ellers er på fornavn ? (du’s). Vi så på hverandre, litt betuttet, og sa: ”Company policy !” De lo godt og sa: Stuff company policy, her i havna er vi alle på fornavn ! Så vi drakk du’s, og vi lurte på hvordan John Hornemann ville ta dette. Neste morgen, da han oppdaget at vi var på fornavn og du’s, ble han helt rød i toppen og sa at det skulle han ikke ha noe av. Vi forklarte situasjonen, at hele resten av tømmerbransjen i Abidjan var på fornavn og sa at vi ikke kunne være både det ene og det andre, så vi fortsatte å være du’s. Men de´s med Hornemann og hans kone ! Og andre som besøkte oss fra HK.

Førstesekretæren ved ambassaden som var noen år eldre enn meg, og ivrig sportsmann, foreslo en dag at vi to skulle prøve å bestige ”Le dent de Man”, Elfenbenskystens Galdhøpigg, ca 700 km NV for Abidjan. Det var jo fristende, så vi dro av gårde, overnattet underveis og begynte oppstigningen gjennom junglen neste morgen. Og pludselig vqr vi på toppen, ca 1000 moh, men fortsatt tette junglen. Så utsikten var temmelig begrenset. Og det ble min eneste fjellbestigning i de tre år jeg var i Elfenbenskysten.

Ellers ble det mye kjøring på grusveier, gjennom landsbyer, ofte med høns, som absolutt skulle krysse veien foran bilen. Noen nådde det, andre ikke. En dag på vei tilbake fra bushen til Abidjan kom det pludselig en kjempe slange over veien foran meg. Den var lenger enn veien var bred, og jeg så ikke hverken hode eller hale på den. Da tenkte jeg, nu eller aldri, et skikkelig trofé fra Afrika, og gasset opp, tråkket bremsen i bunn da jeg kom til slangen, rygget over den for sikkerhets skyld, og skulle til å åpne døren for å hente macheten fra bagasjerommet. Mens jeg var i ferd med å åpne døren, med vinduet åpent, så jeg et digert slangehode vaggende frem og tilbake over motorkassen, så jeg smelte igjen døren, rullet vinduet opp og tenkte: hva nå. Men slangen hadde fått nok og skled (virket det som) ubesværet innover i bushen. Så det ble med skrekken for både den og meg! Men den hadde kanskje litt vondt i ryggen ?

Jeg hadde et 8 mm  smalfilmskamera, men det var ikke tid til hverken det eller et foto. Men jeg har fortsatt en del opptak fra nasjonale festdager i Abidjan og fra tømmerdriften i bushen.

En gang ble jeg invitert til vårt kontor i Takoradi i Ghana. Reisen foregikk på en engelsk fraktskute med tømmer, med overnatting ombord. God forpleiing med vin eller øl. Det var det ikke på norske skuter.

På kontoret i Takoradi behandlet de stort sett de samme tresorter som vi hadde i Abidjan, men det var ingen tømmerbiler. Alt tømmeret kom per jernbane, fram til havna i Takoradi fra forskjellige samleplasser i bushen. Og jernbanen var nasjonalisert. D.v.s. monopolisert. Og med monopol blir det ofte korrupsjon. Mine kolleger i Ghana måtte forhandle med stasjonssjefen i havna om det nødvendige antall vogner til deres tømmer. Stasjonssjefen hadde et fint skrivebord med en gjennomgående skuff. Etter en del forhandling ble de enige om prisen, og vår mann måtte legge kontantene i skuffen, som ble trukket raskt tilbake så sjefen kunne telle opp beløpet. Av og til sa han at det var mangel på vogner, men at han kunne skaffe flere mot et ekstra beløp ! Så han levde godt på sine manglende vogner !

De problemer hadde vi ikke i Abidjan. Ingen monopol, ingen korrupsjon (den gang). Ble du stoppet for speeding av politiet måtte du betale cash mot kvittering. Prøvde du å forhandle om boten, ble det notert som forsøk på å bestikke en embedsmann, og forhøyet bot !!

På en tur i bushen hvor vi alle tre gutter var med (Hornemann kjørte) kom vi i en sving på den smale grusvei pludselig front mot front mot en stor tung veiskrape, med sjåføren stående bak rattet syngende i vilden sky. Så det ble bråstopp for begge doninger, veiskrapen uskadd, men Peugeot’en  hadde fått en bulk, men vi var alle uskadd. Det var før bilbeltet tid.  Det skjedde rett utenfor en landsby, så politiet kom raskt tilstede, og ga veiskrapeføreren et par på siden av hodet med sin sandal, før vi ble fulgt tilbake til landsbyen, hvor bilen ble fikset og vi overnattet, før returen til Abidjan.

Arbeidsdagen for tre-oppkjøpeere var lang, varm og fuktig. Årstemperaturen var på mellom 30 og 35 gr C med en luftfuktighet på 90-95 %, bortsett fra ca to uker omkring juletider, da vinden skiftet til nord, med Hamadan’en fra Sahara og Savannen. Da kunne man høre folk lese avisen ! Den knitret så det var en fryd ! Ellers var den lydløs som en våt fille.

Vi måtte være i havnen kl 07,00 for å motta tømmeret sammen med våre afrikanske ansatte. Tresortene var i det store og hele Acajou (mahogny), Tiama (mahogny erstatning), Samba (til kryssfiner) og Assamela (teak-erstatning, spesielt til bærende elementer) og av og til Nyangon (edeltre generelt). Lunsj og siesta fra 12 – 15 og tilbake i havna fra 15-19, mandag til lørdag. Søndag morgen fra 07.00 til lunsj. Altså 6 ½ dager per uke = 59 timers uke. Alle måltider ble tilberedt og servert av vår houseboy.

Dagene i havna var naturligvis avbrutt av oppkjøpsturene opp i bushen, en gang eller to i uken. Det ble til 400 – 700 km hver gang. Av og til overnattet man på bruket, og det var altid veldig hyggeligt. Ingen A/C, men naturlig trekk fra junglen gjennom moskitennettet, og altid spennende mat.

En dag spurte Benny meg om jeg kunne / ville være bodyguard for 2 jenter fra den britiske ambassade, siden Engelsk Røde Kors hadde skjenket 3 Landrovere til Røde Kors i Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Fasso (tidl Øvre Volta), som skulle kjøres fra Abidjan til Ouagadougou, ca 1000 km. Jeg fikk tillatelse, så vi dro i vei, tre afrikanske sjåfører og de to engelske ambassade sekretærer og jeg nordover, først på asfaltvei (1/3 av veien) senere jungel- og savanneveier. Bilene var naturligvis ikke airconditioned, så vi kjørte med vinduene åpne. Vi passerte gjennom Yamasoukrou, den gang en liten landsby, nå hovedstaden i Côte d’Ivoire. Senere Ferkessedougou på grensen av savannen, hvor vi overnattet på et hotel. Jentene og jeg fikk hvert vårt rom med dusj, og måtte tre ganger gjennom dusjen for å bli støvfrie ! Vi besøkte markedet og jeg fant et hjemmevevet og -sydd teppe med tegninger av skilpadder og fisk. Tegningene var gjort på teppet liggende på bakken, dekket med med leire, motivene risset med en pinne, og deretter overhelt med tyntflytende tjære. Når leiren var tørket, ristet man  det hele og tegningene kom frem i mørkebrun farge. Det henger fortsatt på veggen her i Cazouls !

Dagen etter fortsatte vi over grensen til Haute Volta, over savannen via Bobo Dialasso før vi ankom Ouagadougou sent på ettermiddagen, hvor Røde Kors mottok oss med stort seremoniell. Dagen etter ble vi kjørt til jernbanestasjonen og fikk plass på 1ste klasse på den 36 timer lange turen  tilbake til Abidjan, med dieselelektrisk lokomotiv og kort skinnelengde. Så det hørtes ut som om vi kjørte i 120 km/tim, men det tok altså 36 timer. Uten aircondition, så vi ble nedstøvet her også !!!

Benny og Patrick var mer og mer sammen, og en dag i 1965 spurte Benny meg om jeg ville være forlover for Patrick, da de ville forlove seg på en av Hoegh-line båtene som kom regelmessig til Abidjan. Jeg sa ja takk med glede, for jeg hadde det beste inntrykk av Patrick. Forlovelses festen om bord på Hoegh-båten med Kaptein Henningsen var en stor suksess (og forholdet varer ennu i 2021 !). Især ble ”Coca Cola de Norvege” veldig populært (Lysholm Linje Akvavitt). Heldigvis var det ingen alkotester den gang i Abidjan !

Etterhvert nærmet tiden for min sommerferie seg i 1966. Jeg hadde planlagt retur med Air Afrique, men Braastad (ananas produsenten) foreslo at jeg kunne fly med hans venn Monsieur Puibaraud i hans Cessna 206, 6-seters, en-motors, høyvinget privatfly fra Abidjan til Billund i Danmark, hvor hans kone kom fra. Han hadde en jagerpilot fra det franske flyvåpen med seg som co-pilot; Dette var jo spennende, så jeg takket ja og annulerte jetfly billetten. Det er ikke hver dag man får et sådant tilbud.

DAG 1   -   Vi startet fra Abidjan om morgenen, fløy nordover mot Mali, var ned om Bamako for å tanke opp før vi dro vestover til Dakar, hovedstaden i Senegal og overnattet der.

DAG 2   -    Vår Cessna 206 hadde netop vært til revisjon, men det viste seg at batteriladeren var feiljustert, og overladet batteriet, så det ble varmt, og mistet vann !!! Dermed kunne vi ikke starte. Vi var tre manns besetning: Piloten tok seg av papirer i forbindelse med klarering av toll og flightplan, Co-Pilot tok seg av tårnet og meteo , for turen, og Purser serverte vin og sandwicher underveis, og skaffet drosje på hver flyplass vi var neden om for å starte flyet. Når vi først var i luften ordnet motoren med strøm til de nødvendige funksjoner. Så jeg ble ekspert på å finne villige drosjesjåfører rundt om i Afrika og Europa. Jeg fant, vi startet, og tok av fra Dakar med kurs nordover, dels over Sahara, dels over Atlanteren, over Mauretania og Vest Sahara til El Aioun, en flyplass ca 50 km fra kysten, rett innenfor Kanarieøyene. Vi landet der og ventet på 2 andre riktige småfly, som var litt langsommere enn oss, og som bommet på El Aioun. Heldigvis fant de en flystripe i ørkenen, men var tomme for drivstoff. Så en landrover ble sent ut med noen jerrycans med flybensin, og de ankom rett før det ble mørkt. så vi spiste sammen og overnattet der.

DAG 3   -  Vi startet prosedyrene våre, Pilot- tower, Copilot – meteo,  purser – taxi. Alt gikk på skinner og vi fikk strøm fra en snill taxisjåfør og lettet mot nord. Etter noen timers rolig flyving ankom vi Casablanca i Marokko i god ro og orden; Vi spiste middag og overnattet der.

DAG 4   -  Morgenrutinene gjennomført, og vi lettet nordover. Etter ca en time i luften hostet pludselig motoren. Co-pilot fant en amerikansk militærbase, Kenitra, og anmodet om nødlanding. Det ble innvilget og yankiene rykket ut med brannbiler og ambulanser og fulgte oss helt inn til hangarene. Deres ingeniører lurte på hva som var galt, og vi forklarte det (jeg måtte tolke en del). De sa at det skulle de fikse. Men vi måtte overnatte der, for det var åpenbart ikke helt enkelt.

DAG 5  -  Denne morgen startet flyet som nytt, uten taxi, og vi lettet for å overflyve den Iberiske halvøy, retning Bayonne i Sydfrankrike. Da vi nærmet oss Tanger ved Middelhavet og Gibraltar kalte tårnet oss opp, og spurte hvor vi hadde tenkt oss. Vi svarte Bayonne. De sa nei, ikke tale om, dere må sjekke ut tollen fra Marokko. Nei svarte vår pilot, vi kommer fra Kenitra. Vel, kommer det fra tårnet, om der ikke snur nå, sender vi jagerne våre opp for å tvinge dere ned her !!! OK svarte piloten, så vi landet

Og klarerte tollen etc, men det var for sent å starte og krysse Spania fra syd til nord. Og det er langt mellom flystripene i fjellene i Spania eller Portugal. Så vi overnattet i Tanger, som var en spennende by, den korte tid vi fikk der.

DAG 6  -  Teamet klargjorde hver sine oppgaver og idag trengte vi en ny taxi, men vi kom av gårde og krysset stredet til Gibraltar, og videre innover det spanske innland – Sierra Nevada som ikke er særlig tiltrekkende fra et lite fly. Og plutselig hostet motoren, og propellen kjørte bare i tomgang.! Heldigvis var vi oppe i 3,000 m. Co-pilot tok over og dykket i full fart, fikk kikkstartet motoren, så det igjen var trekk i propellen. Da må jeg innrømme at jeg var litt bekymret, mens jeg så på det kuperte terrenget under oss. Men han klarte det, og det holdt helt til Bayonne hvor det var tett skydekke og regn, etter 6 dager med sol fra blå himmel. Igjen tok co-pilot over og fikk landet oss på stripa, på nesehjulet, så dekslet der ble vrengt av så det skranglet som et maskingevær, men vi var like hele og takset inn til hangarene, hvor Puibaraud var lommekjent, da han bodde i St. Jean de Luz.

DAG 7  -  Vi ble over en dag for å hvile ørene og å puste ut.

DAG 8  -  Avgang fra Bayonne, med teamet i full aktivitet. Etter påfyll av en taxi lettet vi retning Rotterdam i Holland. Etter landing på hovedstripa på hovedflyplassen der, døde motoren , og co-pilot og jeg måtte hoppe ut og skyve flyet av rullebanen da nestemann var et passasjerfly rett bak os. Etter en skyllebøtte fra ledelsen fant vi et hotell og overnattet uten sightseeing.

DAG 9  -  Problematisk med taxi på den internasjonale siden av terminalen, men det lykkedes og vi lettet mot Danmark og Billund på Jylland, hvor vi landet etter en rolig tur uten motorkluss eller annet. Der tok jeg hjertelig avskjed fra mine to piloter, som jeg hadde opplevd mere spenning med på 9 dager enn ellers på 9 år !!! Jeg fant en buss til nærmeste DSB stasjon og ankom Bjælkevangen nord for København, til mor og far utpå kvelden.

Piloten Puibaraud fløy tilbake til Paris, hvor han byttet sitt Cessna 206 i en større og raskere utgave, med to motorer og propeller, lavvinget. En måned etter at vi skiltes lettet han fra Paris og et par dagers flyving kom han til Dakar, tok en normal ventresving, men hastigheten og svingradiussen større enn han var vant med, så han crashet rett i et stort tre ved landingsbanen og ble drept på stedet Jeg var i Norge da, og det var et stort sjokk for meg; Ennda verre for hans kone som var gravid i 7 måned. Jeg møtte henne aldri.

Jeg dro til DL&H og fortalte dem at jeg hadde fått nok av ungkarslivet i Abidjan, og ba om å bli fristilt. Det ble jeg og jeg var fri som fuglen deretter.

I mellomtiden hadde Benny og Patrick fastsatt bryllupet til 6 august 1966 i Tromøy kirke, med fest på Speiderhytta, som var (og er) familien Brinch´s sommersted. Ved første besøk der, for å bi kjent med Benny´s familie, ble jeg introdusert for en vakker 23 årig dykkerjente, drivende våt etter en times kurs – Benny´s lillesøster – Ia – Inger Beate Brinch. Og dermed begynte den andre, og alvorligere del av mitt liv.

 

V

Bryllupet til Benny og Patrick var storslått, først vielse i den  lille og intime Tromøy kirke med hele Patricks familie og hele Brinch-slekta med påfyll av tanter og onler, fetre og kusiner og venner fra Arendal og Alvekilen. Festmiddagen ble holdt på Speiderhytta. Jeg fungerte en del som tolk mellom de to familier med Benny. Stemningen var litt timid til å begynne med, men da mitt fine nye slips (u)heldigvis dyppet seg i sauseskålen skapte det løssluppen latter, og stemningen steg til et nivå som sømmer seg et godt bryllup ! Etterfølgende dans på brygga ble avsluttet med at bruden ble kastet på vannet av sine egne fetre !

Resten av sommeren så jeg en god del til lillesøster Ia, som meget heldig bodde bare 10 minutters gange fra min mormors leilighet i Oslo, hvor jeg losjerte.

Jeg jobbet lidt med en av mine tidligere danske kolleger fra Abídjan, mens jeg søkte på noe mer permanent. Og jeg var heldig, for Trestandard søkte på en medarbeider til utenlands salg av lisenser. Jeg søkte, fikk napp og ble ansatt 1/1-1967 i det som etterhvert ble til Nordia, Norema etter overtakelse av Emaljeverket noen år senere. Jobben besto i å  markedsføre lisenser til produksjon av våre produkter og løsninger for kjøkkeninnredninger, butikksinnredninger, flyttbare kontorvegger og laboratorie innredninger til 8-10 land i Europa og senere i USA. Jeg ble etterhvert godt kjent med cabinpersonalet på SAS etter et års tid med hver 4de ukes rundturer som ofte startet med Oslo-København. Firmaet hadde datterselskaper i Danmark og Sverige, så det ble en del turer dit, men ettervert også til Leeds i England og  Hamburg i Tyskland og ellers Finland, Irland, Belgia, Holland, Frankrike, Østerrike, Schweiz, Italia, Hellas, Spania og Portugal.

På en reise til Leeds i England, sommeren 1967, skrev Ia i et brev til meg, at hun allikevel gjerne ville forloves med ring !!! Jeg var over månen glad og takknemmelig, og vi begynte å søke etter et rede. Et prosjekt på Nesøya var veldig attraktivt, men det var for dyrt for oss, så vi leiet oss inn i en kjellerleilighet på beste Østkant i Oslo.

Da kunne vi endelig gifte oss, og det skjedde den 9 februar 1968 i Frogner kirke, med stor familiemiddag om kvelden i Hotel Gabelshus i Gabelsgate, ikke langt fra Brinch’s leilighet. Dagen etter pakket vi vintertøy og ski og dro til en fjellstue, hvor vi var de eneste gjester og fikk et rom med køyesenger ! Men vi koste oss i den nederste 😊 Etter en liten uke med skiturer gikk turen tilbake til Oslo på jobb. Ia til Fürst’s laboratorium og jeg til Trestandard.

 

VI

Vi trivdes på Thygesonsvei, med inngang direkte fra Skøyenparken, og utsikt over Oslo fra stuens panorama vindu ! Sommeren etter – 19/6-1969 kom Christian til verden til glede og jubel fra oss og besteforeldrene på begge sider. Han ble døpt noen uker senere i Tromøy kirke, som var ramme om Benny’s bryllup tre år tidligere. Og tre år senere, 13/6-1972 ble Erik født til like stor jubel og glede på alle kanter. En stor sorg ramte oss dog 4 uker senere, da Otto, min far gikk bort i en alder av 61 år pga hjerteinfarkt.

Men vi syntes at leiligheten ble litt trang, med to barn, og soverværelset i en garasje, omgjort til soveværelse. Så vi søkte etter noe større, helst på østkanten, hvor vi trivdes.  Vi fant Furuveien 38, som Erik og Beate nu eier med sine to gutter Amund og Herman. Vi fikk finansiering fra Ia’s onkel i Oslo Sparebank, vår egen bank, og fra selger Rein Barrat, som jobbet i Bergen Bank. Så med oppsparingen fra årene i Abidjan kunne vi flytte inn i eget hus. Prisen tilsvarte 4 årslønner à 60.000 kr den gang. Det hjalp veldig at inflasjonen var på 8 – 12 % per år i en årrekke fremover,

Så nu var vi huseiere med 3 soveværelser og bad i 2. etasje, stor stue, kjøkken, inngang og wc i 1. etasje, og kjeller under hele huset. Det var bygget i 1926 og Rein hadde blåst rockwool in i alle vegger kort tid før vi kjøpte.

Jeg reiste som før nevnt ca en uke i måneden til våre lisenstagere rundt om i Europa, og måtte ellers besøke våre fabrikker på Jessheim og Eggemoen for å bli oppdatert om de siste tekniske utviklinger, så kjøre- og reisegodtgjørelse ble et godt påslag til lønnen ved månedens slutt. Og jeg må si at jeg var glad for min skolegang i Danmark, hvor vi fra 11-år hadde regelmessig undervisning i engelsk, tysk, latin og fransk, med økende antall timer per uke etterhvert som vi ble eldre.

Jeg avtjente min militærtjeneste i Norge, og siden TV-programmene var temmelig triste tok jeg heller et korrespondanse kurs i spansk, som kom vel med siden vi hadde to lisenstagere i Spania og en i Portugal, så jeg fikk vedlikeholdt Cervantes mål også.

Etter 11 år hos Norema, vinteren 1977 fikk jeg et tips om at firmaet Anthon B Nilsen & Co Ltd A/S søkte etter en person til å lede et kontor som skulle opprettes i Sharjah, et av de 7 Emirater i de Forenede Arabiske Emirater, nabo til Dubai. Et Tjæreborg fly hadde falt ned i fjellene dernede, og Ia husket det, så vi kunne finne det på kartet, og hun sa ja, det kunne da være spennende !

Jeg reiste ned i april 1978 for å bli kjent med området og mulighetene, med kontrakt for foreløpig to år. Jeg returnerte på sommerferie og vi reiste alle sammen nedover i beg september for godt. Vi skulle få bolig og skolegang for guttene som da var 6 og 9 år gamle, og en reise t/r Oslo om året for hele familien. Guttene kom inn på the International School of Choueifat, som hadde elever fra 12-14 forskjellige nasjonaliteter, og begynte i en klasse for elever uten engelsk-kunnskaper med en intens opplæring i engelsk fra september til desember. Da var de flyveferdige i engelsk, og utviklet et meget pent, flytende Oxford engelsk de følgende år. Begge guttene har uttrykt sin uforbeholdne glede over oppholdet, og skolegangen på Choueifat de 8 år det varte. De var begge tiltrukket av et nytt fag – databehandling, med det resultat at de begge er blitt programutviklere på høyt nivå etter en god del videre utdannelse i computer science. Ia og jeg arbeidet begge på jobben, Ia på kontoret et par år som sekretær, inntil jeg  fikk behov for heltids hjelp.

Vi kjøpte en liten Honda Civic til Ia, ettersom det ikke fantes public transport i Sharjah, og jeg fikk en Toyota 929 som firmabil. Etter tre år og ca 130,000 km ble den skiftet ut med en stor Buick, som varte ca 150,000 km og tre år. Den ble byttet ut i en lettbrukt Mercedes 280 (sheikene brukte kun bilene i et år før de ble byttet ut). Tidligere hadde vi skiftet Ia’s Honda ut med en SAAB 900 som ble kjøpt avgiftsfritt i Gøteborg under en ferie, så vi var godt kjørende, og tok begge bilene med til Norge ved hjemreisen i 1986.

Jobben min var å promotere norske industriprodukter i UAE og videre utover i Gulfen. Det dreide seg i starten mest om trefiber plater til bruk i bygningsindustrien og veibygging, norsk Skifer til dekorasjon og gulv, senere mye avispapir til de nye engelskspråklige aviser, og senere til de fleste aviser i Gulfen, (Khaleej Times, Gulf News, Gulf Times, Al Ittihad, og flere andre). Jeg var den eneste fastboende representant for papirfabrikker (Norske Skog og Follum Fabrikker), så vi hadde et lite overtak på finske, svenske og canadiske papirfabrikker på den tid. Vi representerte også en produsent av ”slings”, Hva er det ? Det er stropper for å håndtere bulkvarer i sekker. F.eks  sement i sekker à 50 kg, som oftest kommer sjøveien. 30 sekker à 50 kg stablet i en sling blir 1500 kg – halvannet ton, som blir lastet om fra båtens lasterom per kran til trailere som venter på kaien for transport til byggeplasser rundt om i landet. Vi (en gresk handelsmann, en amerikansk trader, og jeg) demonstrerte oppbygging av ”slingloads” både i Constanz i Svartehavet og i Kuwait i Gulfen. Sistnevnte oppdraag var for Saddam Hussein som kjøpte sement til sine forsvarsverker mot Iran. Det var midt i Ramadan og jeg misunner ikke de arbeidere som jobbet i lasterommet med slingloading i 40-45 graders hete og sol fra zenith, uten vann eller mat fra soloppgang til -nedgang. De var jo alle troende muslimer !

På et tidspunkt ble vi kontaktet av en svensk ingeniør som hadde patentert en måte å produsere en slags skum, som fløt på vqnnet men sugde olje. Siden vi hadde et kontor i Gulfen, hvor all oljen kom fra, spurte han om vi kunne tenke oss å produsere dette skummet og blåse det i lange strømper (30 cm diam x 100-200 m lange) og selge dem til de som trengte noe slikt. Jeg fikk ja fra ABN ledelsen og vi etablerte et primitivt produksjonsanlegg, produserte et lager og dro på salgsturné rundt om i Gulfen. Først havnemyndighetene og skipsverftene i UAE, senere i Bahrain, Qatar, Oman og Saudi Arabia. Vi fikk napp i flere havner og drydocks rundt om, men interessen dabbet av etterhvert, så saken ble senere  lagt på is, til stor skuffelse for Ingeniør Jan Berglund.

Etter 8 meget interessante år i Gulfen, både forretningsmessig og personlig, med venner av  mange nasjonaliteter, både arabiske, pakistanske og europeere fra alle hjørner av kontinentet, og klubb-aktiviteter som golf, som vi begge ble sterkt opptatt av (Sharjah Wanderers golf Club) hvor Ia var Lady Captain et par år. Jeg var til og med en tid i Kirkerådet for sjømannskirken i Dubai. Så da ledelsen i ABN etter 8 år hintede om at vi kanskje skulle komme hjem med familien, var det med vemod, samtidig som vi var forberedt på at en gang måtte det ta slutt. Jeg hadde jo tegnet meg for 2 år, som de fleste kontrakter gikk på i de andre kontorer, så vi var seniorer blant de fleste ”expats” etter 8 år i Sharjah.

Jeg fortsatte hos ABN i Oslo med ansvar for den såkalte Bulkvare avdeling – metaller, papir og cellulose, sammen med et par andre. Men jeg skulle fortsatt holde øye med Sharjah, en tre-ukers reise annen hver måned. Dette fortsatte gjennom fire år, mens Saddam Hussein fyrte av sine Scud-raketter mot Kuwait, Bahrain og Qatar. Heldigvis kunne rakettene ikke rekke så langt som til UAE med sprenghode ! Flyreisene gikk i store omveier for ikke å risikere kontakt med raketter eller annet. Metall-avdelingen handlet med aluminium og kobber, hovedsakelig resirkulert, og vi var representert på Tehran-messen (John Monn og jeg), men det kom dessverre ikke noe ut av det, utover et besøk i Soukhen, hvor vi fikk kjøpe billig Safran.

 

VII

Etter 6 år ved ABNs hovedkontor i Oslo ble vi kontaktet av en ung mann som hadde en ide om å produsere industriemballasje etter prinsippet til eggekartonger.

Han hadde allerede etablert sitt firma Fibre-Pack. Jeg ble involvert i prosjektet som markedssjef, og reiste rundt på markeder og messer med en glass kaffekanne pakket i et skal av resirkulert papir, i stedet for Isopor. Jeg kastet denne glasskannen rundt i sin emballasje i noen måneder, inntil emballasjen en dag hadde fått nok. Men vi fikk en henvendelse fra Volvo for en emballasje av en av deres sartere deler. Det viste seg at de hadde et årsforbruk på 8,000 enheter, og vi skulle investere ca 30,000 kr i verktøy for denne del. Det ville si at i beste fall ville vi betale for verktøyet etter 3 ½ år, uten å få en krone til arbeidslønn etc, så vi beklaget høfligt. Nokia mobiltelefon og Electrolux støvsuger var begge interessert, men også de hadde alt for små serier til at det kunne lønne seg for oss, om vi skulle konkurrere med Isopor. Så vi satset på ”spyttbakker” som alle legekontorer og sykehus bruker store mengder av. Konkurransen var hard, og vi kom i en situasjon, etter først å ha fått en ekstra kapital-innsprøytning fra våre eiere, men etter 2 års drift var aksjekapitalen nesten brukt, og Morten Fleischer og jeg måtte gå den tunge vei til skifteretten i Tvedestrand og begjære oss konkurs. Siden jeg var ansatt i Fibre-Pack og ikke Anton B Nilsen var jeg nu uten arbeid for første gang i mitt liv i en alder av 57 år. Heldigvis hadde jeg gått Emballasjeskolen tidligere i mitt liv, og skolens sjef, Yngve Krokann oppdaget at jeg var ledig på torvet og ringte meg med et tilbud om stilling som markedssjef i Con-Pack A/S i Hølen. De laget plastemballasje for matvareindustrien. Plastemballasje:   ”ÆRSJ” – Jeg som hele mitt liv hadde jobbet med trefiber i en eller annen form....

MEN   – i nøden spiser fanden fluer !

Så jeg var glad for at jeg var ansatt i A/S Con-Pack i Hølen, ca 50 km syd for Oslo retning Halden, fra 1/10-94.

Con-Pack var eiet og ledet av Hans Kolberg, og var en liten, effektiv produksjonsbedrift med 8 ansatte, 5 i produksjonen og 3 i administrasjon og salg, så det lignet litt på forholdene i Fibre-Pack, men det var jo plast.... Produktene våre var vacuumformede skåler og trau til matvareindustrien, hovedsakelig i Norge, men også litt i Sverige til å pakke spekepølser, posteier, sjokolade og andre matvarer. De forskjellige former ble produsert i serier på tusenvis, pakket i kartonger og hentet av kundene.Min oppgave var å finne nye kunder eller matvareprodusenter, som kjøpte fra andre, eller som var nyoppstartet. Det var best om vi kunne bruke noen av våre eksisterende former, for (som Fibre-Pack) nye verktøyer var dyre. Dette skapte litt diskussioner internt, om man skulle investere eller droppe prosjektet.

Det ble mye kjøring rundt om i Norge, fra Kristianssand / Stavanger i sør til norden for Trondheim, både langs kysten og langt inne mot grensen til Sverige. Det ga jo godt med kjøregodtgjørelse. Ia jobbet siden 1994, etter at vi kom hjem fra Sharjah, ved den Canadiske ambassade som sekretær. Vi hadde solgt SAAB’en, men beholdt Merc’en. De 100 km daglig t/r Hølen drakk mye høyoktan bensin – 12, -13 liter per dag. En dag ble jeg invitert tiil å være med på et besøk nær Stockholm og vi kjørte med min kollega’s Citroën Xantia diesel. Den gikk 1000 km på tanken, som var halvt så stor som tanken på min Merc ! Det overbeviste meg om at det var på tide å bytte bil ! Innsparingen på drivstoff betalte rikelig finansieringen av den nye bil på to år, og siden var det penger rett i lomma. Etter tre år hos Con-Pack ville Kolberg selge firmaet til en bedrift i Brumundal, og der ville jeg ikke være med og sa opp per 31/5-1997. Så da var jeg ennda en gang arbeidsledig, etter tre interessante og lærerike år i Hølen.

Jeg var jo nå blitt 59 år, så jeg lurte svært på om det fantes ledig jobb for en gammel knark som meg. Ole Ree, Ia’s fetter, var i ferd med å etablere et såkalt ”Callsenter” på Flisa, som jeg jo kjente fra mitt opphold på Osen Praktiske skogskole i. 1958 – 40 år tidligere. Ole trengte en leder av dette callsenter og spurte om jeg ville være med på det, en tid før jeg fant noe fast. Det var jo et totalt nytt felt for meg, men det var betalt jobb, så jeg sa ja. Det var jo med Ia’s fetter. Jeg ante ikke hva som skulle skje, men tilbrakte ukedagene på Flisa (ble lei av Pizza etter noen uker) og helgene i Oslo. Det ble et spennende halvår fra juli til november 1997, da en hel ny verden åpnet seg for meg. For meg var en telefon en telefon man ringte med for å snakke med en person. Ja ja, man lærer så lenge man er nysgjerrig ! Callsenteret ble etablert med tele-operatøren One Call, og det ble nesten operativt før jeg fikk ny jobb.

Jeg hadde ennda engang Emballasjeskolen å takke for et nytt tilbud om jobb. Skolen kamperte sammen med det ny-etablerte Materialretur A/S på Skøyen i Oslo. De søkte etter en godt moden markedssjef, med erfaring fra emballasjesektoren. Jeg besøkte dem, de var tre ansatte, dqglig leder Dag Kirchoff, en finsk organisasjonssjef Jaana Røine, som idag er Adm. Dir. i selskapet og Hilde Lieng som var sekretær. Så jeg var nr 4, og startet ultimo november 1997.

Denne gang besto arbeidet i å selge medlemskap i emballasje-resirkulering, Materialretur A/S, som senere ble omdøpt til Grønt Punkt Norge A/S. Medlemsbedriftene, som hovedsakelig består av industri- og handelsbedrifter som emballerer sine produkter, og som betaler til Materialretur et beløp per enhet, som garanterer at denne emballasje blir innsamlet og resirkulert. Bedriften har så anledning til å merke sin emballasje med merket ”Grønt Punkt”. Det var ganske utfordrene i begynnelsen å overbevise industriledere om at deres medlemskap var i egen interesse, og nødvendig. Materialretur er eiet av produsentene av bølgepapp, melke- og annen kartong, plastprodusenter, glass og metall-emballasje. Vi ble ganske raskt flere ansatte etterhvert som medlemstallet vokste, og at industrien i stadig større grad ble miljøbevisst. Det skjedde ikke uten hjelp fra myndighetene. Vi hadde et veldig fint arbeidsmiljø, så det var 7 veldig interessante og givende år inntil mai 2005, da jeg falt for aldersgrensen og ble pensjonist. Da var vi blitt 14 ansatte, og nu i 2021 er de blitt 22, og jeg ønsker dem alt godt fremover. Det var avslutningen på et arbeidsliv fra 1957 til 2005 - (48 år) som nå er historie, med store variasjoner i oppgaver, miljøer, bransjer, arbeidssteder m.v. Jeg har aldri gruet meg til å gå på jobben, og betrakter meg som en svært heldig gutt  !!!

Ia og jeg hadde allerede i år 2000 begynt å fundere på hvor og hva skulle vi tilbringe livets høst med ? Ia’s søster, som jeg jo kjente siden Afrika-tiden var stadig gift med sin Patrick og de bodde i Loire-dalen i Frankrike, hvor vi hadde tilbrakt mange flotte ferier. Derfor fristet Frankrike mer enn Spania hvor vi hadde fastboende norske venner, men vi var litt redde for å komme inn i et klike-miljø som vi har lest og hørt om, fra utenlandske ferieland.

 

VIII

Sommeren 2000 besøkte vi Benny og Patrick. Han tok oss med på en tur til Sydfrankrike, til hans bror i Montpellier, og videre helt ned til grensen til Spania ved Collioure ved Middelhavet. Det var midt i vinhøsten, og vi så med forundring på drueplukkingen på de veldig bratte vinmarker. Det var noe annet enn vinmarkene i Loiredalen ! Vel tilbake på Baulay mente vi at, jo, det var fristende å utforske videre.

I oktober 2001 gjennomførte Vestheim Rotaryklubb en reise til Sydfrankrike – Provence. Det var et intenst program med besøk på vingårder, historiske monumenter, Vaison la Romaine, som var alvorlig flomrammet i 1995. Nesten alle hovedsteder i Europa, inkl Oslo, hadde gitt en blokk av sin lokale karakter til byen, med en inskripsjon, som bevis på en økomisk støtte til gjenoppbygging av byen. Vi hadde fått vervet med å overbringe sjekken fra Oslo Kommune. Denne tur med gode venner var enda en livgivende innsprøytning med tanken på våre planer om bosetting i Sydfrankrike.

I desember 2001 reiste vi tilbake til Sydfrankrike, helt alene ! Vi hadde base i Nebian, en liten landsby litt inne i baklandet, ca 40 km fra kysten, for en knappe to ukers utforskning av det som kalles ”La Plaine Biterroise” (Beziers sletten). Vi besøkte 28 landsbyer og et par byer, men fant ikke det vi ønsket. Vi måtte til og med skrape is av bilen en morgen, men det skremte oss ikke.

Vi reiste tilbake samme år (2002) og besøkte ytterligere ca 30 landsbyer i de 14 dager vi var der. Nr 27 i rekken var Cazouls les Beziers, på en torsdag. Vi returnerte søndag for å være med på en omvisning i landsbyen med en historiker som guide. Avsluttet med en aperitif med områdets spekemat og viner på torvet. Alt gratis. Det var da vi så på hverandre og nikket !

Tirsdagen etter kom vi tilbake og spurte hos eiendomsmegleren om han hadde noen hus å selge i landsbyen. Han svarte ja, han hadde et hus, og etter bildene var det et godt hus. Han ordnet med et besøk hos eieren samme dag, og vi falt pladask for huset, haven og svømmebassenget !

Torsdag 26/9 – 2002 signerte vi kjøpskontrakt på 176,300 € . Selger var Bernard Martin, som var president i både Turistkontoret og Kunstnerforeningen  og medlem av byrådet. Og han ble den første av mange gode venner i landsbyen, med årene. Han ba om å få bli i huset et års tid. Det var helt i orden, for vi kunne ikke flytte før i 2005. Han organiserte utleie for 2003-2004 til et sympatisk par som bygget sitt eget hus, og som bodde ganske langt unna. På hjemveien var vi innom Benny og Patrick for å vise frem vår nyervervelse.

I mai reiste vi nedover for formelt å overta huset hos notaren, som trodde jeg allerede var pensjonist. Det ble korrigert !  Jeg hadde besøkt Rotaryklubben i Beziers, så vi ble invitert til å være med på vinhøsten hos en av medlemmene som var vinbonde. Det ble en minneverdig søndag, avsluttet med trøffelomelett og rikelig med vin ! Presidenten kjørte i grøften på veien ut fra eiendommen. Sommeren 2004 besøkte vi våre leieboere, og jeg var en liten tur i Cazouls i juli 2005 for å ta herligheten i besittelse og for å bestille bil – en rød Citroên C4 ! Jeg hadde tilfeldigvis følge med Ronald, en Rotaryvenn fra Vestheim som skulle ned å se på Tour de France som passerte gjennom området på den tid. Leieboerne hadde generøst etterlatt to senger og et bord med klappstoler, så jeg kunne invitere Ronald til å overnatte, som allerførste gjest i vårt nye hus. Jeg benyttet anledningen til å besøke Rotaryklubben i Beziers, og Turistkontoret i Cazouls, hvor jeg ble invitert til å delta i kommunens 14 juli feiring på stadion. Der hadde Yvette fra Turistkontoret plassert meg til bords med hele den utenlandske fastboende klan og noen ”trekkfugler” med ferieboliger i Cazouls. Det var en blanding av engelske, skotske, hollandske, og en canadisk, så stemningen ble høy etterhvert som kvelden skred frem. Diverse forretter, hovedretten var helstekt okse på spidd foran hele befolkningen ! Og rikelig med drikkevarer, sangria og vin. Alt gratis, men vann måtte man betale for !

Jeg fulgtes hjem med et engelsk/hollandsk par, og de spurte om de kunne få noen av de kjempestore lavendelplanter som invaderte svømmebassenget. Jeg var lykkelig, for de dekket halve vannflaten. Og de reiste hjem med bagasjerommet fuldt av lavendel

Endelig – 17/9-2005 flyttet vi fra Furuveien 38 til Recphares 4 ! Vi pakket våre eiendeleer ned i kartonger ved hjelp av de nye eiere av F 38- Beate og Erik. Tusen takk for handelen, hjelpen og velviljen ! !

Flyttegodset ankom et par dager senere med Adams ekspress og det hele fikk plass enten i garasjen (kartongene) eller i huset (møbler m.m.m.) med god hjelp av sjåføren og hans kone. Citroën’en var allerede levert, så jeg kunne veilede flyttebilen den siste biten til Recphares,

De første ukene gikk med til å få alt på plass. Mye ble plassert i garasjen. Etterhvert møtte vi noen av de engelske innbyggere, og det utviklet seg et hyggelig vennskap med alle. <tilfellet ville at alle vi 5-6 par eller familier haddde funnet Cazouls mellom 2002 og 2004, og hadde funnet hus innenfor en sirkel på 5-600 m. Og alle, vi selv inkludert, trodde at her kom vi til en ”back country” landsby med kun fraskmenn ! Dem var det ca 4,200 av.

En dag i april kom Bernard (tidl eier av huset) på besøk og spurte om vi ville komme ned på kunstnerforeningens vårutstilling. Han var president i samme forening. Vi takket ja, og besøkte utstillingen som hadde et femtitalls utstillere fra, Cazouls og fra omliggende landsbyer og byer. Kunstmaleproffen spurte om jeg ville bli med i foreningen for å delta i de ukentlige kurser for 10-12 andre amatørmalere. Så det var det første skritt inn i det franske samfunn. Ia ble snart involvert i mosaikk-gruppen, og i potteri-gruppen og til slutt i silkemaling, alle med ukentlige samlinger, så uken var snart tett belagt, og alle de andre deltagere var franske, så det ble også en intens opptrening i fransk for oss begge. Jeg fikk overført mitt medlemskap i Rotary fra Vestheim i Oslo til Rotaryklubb Beziers Sud og fikk derved  cq 40 nye franske venner, og ennda et ukentlig møte. Høsten 2006 sa påtroppende president i Rotaryklubben at han av forretningsmessige grunner ikke kunne påta seg vervet som planlagt. Etter mange sonderinger blant klubbens erfarne medlemmer, fikk jeg som tidligere president i Vestheim spørsmål om jeg kunne påta meg vervet. Jeg viste til mitt korte opphold  og medlemskap i klubben, men det overhørte de totalt, så plutselig fikk jeg jobben som president fra 1/7-2007 for et år. Heldigvis hadde jeg et styre av erfarne rotarianere så jeg fikk et opplevelsesrikt rotary-år.

Ia og jeg fikk dog ettervert tid til en del sightseeing rundt omkring i Languedoc, som har en veldig interessant historie som strekker seg tilbake til før romertiden, til 400-tallet, da de nordiske Visigoter flommet langsomt gjennom området og videre nedover i Spania. De forlot Norden ca år 100 e,Kr. Og flyttet seg med hele buskapen fra 30 - 100 km per år sørover gjennom Europa, integrerte seg hele veien i lokalbefolkningen, bortsett fra i Roma, som de beseiret ca år 400, før de kom hit, og fortsatte videre nedover i Spania. Romerne kom hakk i hel og de satte seg varige spor. Navnet Cazouls kommer fra ordet Casa, som betegnet en storgård – herresete, som ble gitt til en romersk offiser som hadde gjort seg positivt bemerket, og navnet på stedet ble til navnet på landsbyen som vokste opp omkring herresetet. Vi har en liten del av Via Domitia et par km fra Cazouls, hvor man tydelig kan se sporene i fjellgrunnen, slitt ned av de romerske vogner, Det er en del av hærveien fra Roma til Madrid ! 1500 – 1600 km med brolagt vei for å lette de romerske hærstyrker i deres jobb med å bygge opp det romerske imperium. Man blir ganske ærbødig når man kan stikke fingrene ned og føle hjulsporene som er nesten 2,000 år gamle.

Ellers er det mange andre spor, som amfiteatre, en rekke museer med en rikdom av husholdnings geråd, statuer, våpen og annet. Amfiteatrene blir idag brukt til konserter og teater forestillinger om sommeren, i Nimes, Arles og Orange bl.a.

Vi hadde planlagr å spille en masse golf nu som vi var pensjonister, på de mange golfbaner som finnes i området. Vi prøvet to-tre baner og falt mest for banen i Lamalou les Bains, en ni-hullsbane ca 25 km fra Cazouls, og vi spilte en del der. Men alle våre aktiviteter i landsbyen la såpass beslag på oss, at det ble ikke til det vi hadde tenkt oss. Jeg spilte dog med Erik når de var her, og med Brian Wilson, en av ”trekkfugl” vennene fra England. Og nu i Covid-19 tidene er det ikke blitt til noe siden slutten av 2019m og formen er ikke som den var for noen år siden. Noen av våre venner fra maleklubben inviterte oss med i Orglets Venner, som arrangerer konserter i kirken til støtte for vedlikehold av det fine 175 år gamle orgel. Her ble Ia visesekretær etter noen år, og jeg senere sekretær og i 2019 president i et år, inntil Kulturkommisionen i la Mairie overtok. Og siden har det vært stille pga Covid !

Det ene tok det andre med seg, Og under en festival i 2009 i landsbyen spurte ”les Treilles Cazoulines” folkedans foreningen om jeg ville bli med å danse folkedans og det var og er en morsom og fysisk krevende hobby. Senere ble jeg medlem (kun nytende)  av Degustateurs d’Enserune, vinsmaking en til to ganger i måneden. Allerede i 2006 ble vi utlendinger spurt om vi ville være med i FNACA, veteran- foreningen fra Algier-krigen, for å være flaggborg 8 mai, freden i 1945, 23 august, som er Beziers frigjøring i 1944, og 11 november, som er fredsslutningen etter første verdenskrig i 1918. Og vi var alle beæret, så nu er det en flaggborg med flagg fra England, Skottland, Irland, Danmark og Norge pluss Frankrike ved disse anledninger. Alle høytideligheterne blir avsluttet på rådhusplassen med avspilling av la Marseillaisen og i Salle polyvalente med snacks og viner med og uten bobler. Alt betalt av kommunen ! 

Våre gode venner, norske Terje og irske Geraldine var medlem av la ”Confrerie de Chantegosiers” i Tautavel ved Perpignan og spurte om vi kunne tenke oss å bli med der. Det var en forening til støtte og utbredelse av de gode viner fra Tautavel, så det ville vi og har siden feiret Ia’s fødselsdager på deres årlige opptagelses-seremoni, som holdes i slutten av mars. Og dette førte til et medlemskap i la ”Conferie de Gosiers secs” i Vaux en Beaujolais, også kallet ”Clochemerle” etter en roman om en borgermester og en pater som ikke kunne bli enige om plasseringen av et pissoir i landsbyen. Det står nu på plassen i landbyen, hvor det årlige opptagelsesmøte og -fest holdes.

I april 2012 ble vi med Fay og Christian på en tre-ukers rundtur i Kina. Bare oss 4 med fly via Oslo til Pekin (nordbyen). Alle transporter ellers skjedde mad buss, tog, eller metro. Vi besøkte de tradisjonelle seværdigheter i Beijing: Den forbudte by, Tian An Men plassen, Sommerpalasset, Den kinesiske mur, som Christians studiekamerat Robert hadde gått på langs ! (6,000 km) på 18 mdr. noen år før. Vi tok nattoget til Rizhao, ca 700 km syd for Beijing, ved kysten, og buss til Fay’s fødested Lin Pie, en sjarmerende lille landsby. ca 100 km fra kysten, hvor vi tilbrakte fire dager med besøk til søstrenes eiendommer, med lunsjer med pinner, og en del kinesisk øl og lokalt brennevin og fine spaserturer gjennom tobakksplantasjer, vårløk marker og peanøttfarmer, som er grunnlaget for deres matolje, som olivenolje her i Europa. De hadde oppdrett av griser, så det var et alsidig bruk. Vi hilste også på Fay’s 5 eldre søstre. En bodde i Beijing, som vi traff der også, de andre to var gift med bønder i området. Hilste også på Pappa Chen (83) som var enkemann siden 10 år, bodde og stelte for seg selv i landsbyen, og kom på besøk på sin tre-hjuls sykkel med lasteplan bak ! Det var en opplevelse å møte Fay’s familie, og å bli så hjertelig mottatt, av Christians svogre og svigerinner. Og alle måltider med lokallaget brennevin, øl og inntatt med pinner. Og ingen kunne et ord engelsk, bortsett fra en fetter av Fay, som kom på besøk. Vi fikk et kjempestort soveværelse, med en seng som var veldig hard.

Etter fire dager returnerte vi til Rizhao hvor vi flanerte langs stranden hvor Fay og Christian fikk sine forlovelsesbilder tatt et par år tidligere. Det er en lokal tradisjon som er meget populær. Vi fortsatte til Qufu som er Confucius fødested 551 BC. Hans universitet og et av hans 550 templer er her, og kineserne hedrer hans minde ved brenning av duftende kvister. Han var finansminister under den lokale keiseren, men de ble uvenner og Confucius dro på en forkynnelsreise på mange tusen km gjennom hele Kina for å spre sin filosofi, som den dag idag preger mange av Østens land.

Vi dro videre sørover til Nanjin (sørbyen) hvor Dr. Sun Yatsen grunnla den første kinesiske republikk i 1912, inntil japanerne okkuperte byen.

Fortsatte til Suzhou, silkebyen frem for noe i Kina. Oppfinnelsen av oppdrett av Silkeorm daterer seg til ca. 3000 år BC ved prinsesse Leizu, keiserens konkubine !

Vi besøkte et silkespinneri, og så produksjonen fra kokong til ferdigtråd og videre til produkter som sjal, dyner, og alt hvad man kan tenke seg. Vi kjøpte to silkedyner som brukes med stort velbehag av oss i Cazouls om sommeren. Nabobedriften var et trykkeri, hvor vi så fargetrykte silketøyer, datert 300 BC ! Klare farger og skarpe kunturer. Helt fantastisk.

Så kom turen til Shanghai (byen ved havet) hvor Fay hadde booket oss inn på det vante Hanting Hotel, en kjede med 996 hoteller i Kina. Alle rom var dønn like. Vi losjerte på 6 av dem. Rommet rektangulært, bad og toilett i et kvadratisk rom innbygget i det store rom, med en glassvegg mot soveværelset ! Man kunne overvåke partnerens besøk på avtredet ! Hotellet i Shanghai lå rett ut til ’The Bunt’ den berømte promenade langs kysten med alle luksushotellene, så vi var veldig imponert over beliggenheten. Jeg feiret mine 74 år med en deilig lunsj rett under Shanghai TV Tower, som vi hadde besøkt om formiddagen. Utsiktsplattform 250 m over gateplan, med glassgulv, så det ga et kraftigt sug i mellomgulvet når man beundret utsikten. Senere så vi Contemporary Art Museum og neste dag fortsatte vi med toget til Wuhan, som nå er ganske kjent for fremveksten av Corona virus’et. Men vi var der 8 år før ! Der hadde Fay sin tante Daoxiu, og vi møtte hennes ektemann som var kunstmaler, Ang Zongh. Fay gikk videre på universitet i Beijing, og ble anbefalt å studere videre i Oslo ! Og der traff Fay og Christian hverandre og søt kinesisk og norsk musikk oppsto i deres hjerter ! Vi besøkte Ang Zongh’s hjem og beundret hans store malerier – 1 x 2 m tradisjonnel Kinesisk landskapsmaleri, og fikk en bok med hans utstillinger m.v. Han er kjent for sine landskaper fra Yangtze-elven og de tre  kløfter. Vi besøkte også

Besøkte Wuhan Nasjonalmuseum hvor de hadde bl.a. hodeskallen til Yunxian mannen – 900,000 år gammel ! Det er dobbelt så gammel som ”l’homme de Tautavel” her i Sydfrankrike. Og samme engelske arkeolog som var med på utgravingene begge steder.

Vi avsluttet den tre uker lange opplevelsesturen med enda et besøk i Beijing med visitt til 798 Contemporary Art Center. Det var innbygget i et av Østtysklands fabrikksbygninger fra lenge før muren falt (den i Tyskland – den kinesiske står ennu). Det er et kjempestort, meget alsidigt, fra håndverksarbeider til ”Veitrommel blant epler” Og som den kulturelle avslutning besøkte vi The Heavenly Garden, som også hedret Confucius, før vi fløy hjem til Oslo via Helsinki d. 24 april.

Stor takk til Fay som hadde planlagt det hele i detalj !!!

Årene gikk som vanlig i vår lille landsby mellom Middelhavet og fjellene i Midtfrankrike, med foreningsaktiviteter og lokal selskapelighet. Og av og til med besøk fra familiene i Oslo. Juleferien 2013 kom Fay og Christian på kjempehyggelig besøk via Nice og ble en ukes tid. Og de må ha trives, for temmelig nøyaktig 9 mdr senere (13 sept) ble lille Nora født, Så vi tror at Nora er ”made in France”  

Tilfeldighet eller skjebnen ??

Da de returnerte til Norge pakket vi koffertene og dro til Praha med Geraldine og Terje for en musikalsk Nyttårs-feiring. Middag med et Mozart orkester i full 1700-talls antrekk en aften, og neste kveld ”Flaggermusen” på Praha’s Nasjonalteater med middag servert i Foyer’en mellom aktene.

Apertitif (musserende vin hele veien) før første akt Forrett med vin, stående buffet før 2 akt           Hovedrett med vin før 3 akt, som varte til midnatt, og da ble vi servert musserende vin på våre plasser, hele salen, som skålet med ”Prosit Neujahr”, og alle ble invitert til Nyttårsball på den overdekkede orkestergrav ! En helt uforglemmelig aften. Vi var på flere konserter, og besøkte Mariakirken og Carolusbroen før vi returnerte til Cazouls;

I november måned 2013, før vi dro til Praha følte Ia seg dårlig, og et legebesøk førte til en scan på sykehuset, hvor man konstaterte at hun hadde en kreftsvulst i tykktarmen, og at den ikke kunne opereres enda. Legen hadde slett ikke noe imot at vi reiste til Praha og ønsket oss god nyttårsfeiring. I februar fikk Ia sin første serie med 6 cellgiftbehandlinger over to uker. Jeg måtte reise til Canada for å delta i min bror Olav’s bisettelse (72 år), som ble holdt i den norske sjømannskirke i Montreal. Hans barn hadde bedt meg om å foreta askespredningen på St. Lawrence river, etter Olavs eget ønske. Det skjedde fra en skikkelig seilbåt som Christopher hadde leiet inn for dagen. Ia var stadig under den første cellegift behandling da jeg kom tilbake. Hun ble svakere etter en tid, og da Erik ankom på slutten av april måtte vi kalle på nødhjelp og hun ble innlagt på sykehuset i Beziers for scanning. Den viste at hun hadde en metastase i hjernen, som måtte opereres. Operasjonen 26/4 i Montpellier gikk kjapt og veldig bra så etter noen dagers restitusjon ble hun overført til Clinique Coste Floret i Lamalou les Bains, et senter for postoperativ behandling, hvor hun forble godt en måned, og kom seg fantastisk godt. Mange av våre venner fra Cazouls og Beziers kom på besøk for å muntre henne opp. I tiden etter utskrivning fra Coste Floret og frem til oktober var hun frem og tilbake mellom hjemme og Montpellier for chemobehandling og en hjernescan for å sjekke at hjernen var fri for metastase. Og det var den. Det var en stille julefeiring, men vi fikk besøk av Bitten Nouri, Benny’s svenske venninne fra Tunis, som var sykepleierske, og hun ble her til det var slutt, og var til stor hjelp. De lokale sykepleiere sa at hun var så god at de ville adoptere henne. Erik og familien var her i midten av januar, og Christian og familie kom tre dager før Ia døde, og Erik kom og ble til over bisettelsen. Den ble høytideligholdt i vår lokale kirke med et par hundre av våre venner fra landsbyen og fra Beziers, etterfulgt av ”le verre d’amitie” med en buffet, organisert av våre engelske venner.

 

IV

Nå, etter 6 år som enkemann, er livet kommet så noenlunde på plass. Det første år var veldig tungt, og jeg er glad for mine mange venner fra de forskjellige aktiviteter og for de ukentlige samvær som vi har.

Siden mine år i speiderbevegelsen og som tømmerhogger harjeg altid vært miljøbevisst, og det varte ikke lenge etter vår ankomst før vi installerte 15 solcellepaneler for produksjon av el for salg til vår lokale ”Regie Municipale d’Électricité et Eau” et kommunalt foretak. Det ble aktivt fra mai 2008 og har siden tilført oss mellom 15 og 20.000 kroner per år, siden vi får ca 5 ganger så mye for vår produksjon som vi betaler for den vi kjøper. Det skal sies at her i området skinner solen ca 300 dager om året. Omkring 2015 ble jeg kontaktet av noen som solgte paneler for ”autoconsommation”, for derved å redusere eget forbruk. Det var interessant, i og med strømprisen var forventet å stige med ca 5 % per år fremover. Så jeg investerte i paneler og batterier, for å kunne lagre en viss mengde overskuddsproduksjon for bruk om natten. Det ene tok det andre med seg, og huset er idag dekket med 17 paneler til salg, og 19 til eget forbruk, så nu er jeg selvforsynt med fra 15 til 25 % egenprodusert strøm på årsbasis plus at salg av el til la Régie dekker strømregningen for øvrig.

Da Ia døde var det vår lokale Notar, som for øvrig formaliserte innkjøpet av huset i 2003, som foretok det som i Norge gjøres av skifteretten. Det var flere opsjoner for meg, og det enkleste og sikreste var å overdra eiendommen til Ia’s og mine arvinger, og selv bli boende på ”Jouissance” – d.v.s. jeg bor gratis i huset som guttene ikke kan selge før jeg ber om det, eller dør, Men alle skatter og avgifter og vedlikehold falder på gamlefar, enn så lenge .....

I 2020, da Covid-19 kastet rundt på det sosiale liv, og som fortsatt herjer i 2021 ble det slutt på alle kurser, konserter, samlinger etc. og det fortsetter foreløpig en god stund fremover. Noen fylker har total lock-down i flere uker fremover, så vi håper på vaksinen.

Jeg har klippet sammen noe få bilder fra mitt liv, som jeg føyer til som en avslutning – så langt.

 

TM, Cazouls, januar 2021